Gud og synderen

I kveld er omlag 3 500 mennesker samlet til vekkelsesmøte på et av sommerstevnene i Sa­rons Dal i Kvinesdal. Budskapet i kveld er ret­tet mot moderne mennesker, for å fortelle dem fra en oppslått bibel hvem Gud er og hvem syn­deren er.

Vi skal lese fra profeten Hoseas, fra kapitel 12 og vers 4. Der leser vi i Jesu navn: «I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndoms kraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen, og vant, han gråt og ba om nåde». Amen.

Bibelleserne vet hvem denne mannen var. Hans navn var Jakob, som betyr «den listige». Mitt emne her i kveld, som jeg vil sette til over­skrift over det jeg vil si, vil jeg forme i de tre ordene: Gud og synderen.

Jeg tror det er av vesentlig betydning at ikke bare ufrelste hører et slikt budskap, men også vi som er Guds folk, som skal tale videre til ufrelste. Vi som er predikanter, eldstebrødre, misjo­nærer, sjelevinnere og kristne arbeidere, som vi alle skal være. Jeg tror det har betydning for oss å høre hvem Gud er og hvem synderen er.

Jakob ved veis ende.

Vår historie, som vi har lest i Hoseas, og som vi finner i 1. Mosebok, kapitel 32, handler om Jakob. Det er en mann som ligger på en høyde øst for Jordan-elven og vrir seg som en ål i vånde og bønnekamp. Det er Jakob.

Det er midt på natten. Han har reist i mange dager. Han er kommet fra Mesopotamia. Han har med seg hele sin store familie og alle sine veldige hjorder. Jakob har levet på fusk og fanteri i mange år nå. Hele hans business har han bygd opp på fusk, på list og på løgn. Han minnes for mange, mange år tilbake da han lurte sin gamle far Isak, som skulle velsigne Esau, som var lod­den, og ba Esau gå ut i skogen for å skyte noe vilt. Men imens lager Jakob til et kje, tar skinnet omkring sine armer og sin hals, og med retten som han laget til, går han inn til sin gamle, nes­ten blinde far. Han sier når faren spør hvem han er: «Jeg er Esau!» «Ja, men», sier faren, «hvor­dan kunne du få tak i viltet så tidlig og på så kort tid?» Da har Jakob svaret på rede hånd: «Herren, din Gud, sendte meg det i møte.» Da sier gamle Isak: «Er du virkelig min sønn Esau? Kom, la meg kjenne på deg!» Og så kjenner Isak over gjeteskinnet på hendene og på halsen, og så sier den gamle faren: ”Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus”.

Da tar gamle Isak, for patriarken hadde en fantastisk myndighet fra Herren, og gir ham velsignelsen, hele velsignelsen. Jakob går ut, han har løyet, han har stjålet førstefødselsretten og velsignelsen. Da Esau hører dette blir det fiend­skap, det blir splittelse og kiv i hjemmet, det blir broderhat. Hans mor og hans far forstår dette, og de sender Jakob til Mesopotamia.

Når Jakob kommer til Mesopotamia, så er han såvisst ikke ærlig alltid der heller. Han tar feet fra sin morbror Laban på en listig måte. Han sier det er Gud som har gitt ham det, men han selv lager det til. Han er fremdeles den listige Jakob.

Men det er slik med syndere, en dag kommer man til veis ende. Og bildet vi ser for oss i kveld, der ved Jaboks vadesteder, som vår tekst hand­ler om — har Jakob kommet til veis ende. Han har dratt tilbake fra Mesopotamia og flyktet fra sin morbror Laban.

Han er på vei tilbake til Kana'ans land. Han har sendt bud ned til Edom, til Esau, sin bror, og han har sendt en masse flokker med får, kameler og asener for å blidgjøre sin bror. Sendebudene kommer tilbake og sier: «Nå kommer din bror Esau imot deg med 400 mann. Han har ikke glemt hva du gjorde med ham, han har ikke glemt at du svek ham, at du stjal førstefødsels­retten. Nå kommer han med 400 mann. Før mor­genen er over er det mulig at det ikke finnes ett liv igjen i hele leiren når han kommer.»

Dermed er Jakob ved veis ende. Han er i en felle, nå kan ikke hans oppfinnsomhet og hans listighet fri ham. Nå har han kjørt seg fast. Nå kan han ikke redde sitt eget skinn. Nå har årene gått. Ar etter år har han levd der på bedrageri. Han har levd som en synder. Men nå har Gud gjort det slik at han har kjørt seg fast. Esau kommer imot ham med 400 menn. Jakob har jo ikke annet enn sine små sønner og sine hustruer og noen tjenere. Nå. Jakob, nå!

Han har nok hatt en dårlig samvittighet mange ganger. Men han har alltid stillet den til ro, som alle mennesker gjør. Men nå kan han ikke gjøre det lenger. I morgen er han kanskje død. Den natten blir Jakob en angrende og fortapt synder.

Oppgjørets time

Midt på natten står han opp. Han får ikke sove, han ser på sine sovende barn, han ser inn i leiren der folket sover. I morgen, ja, i morgen er dommens dag. I morgen er han ved enden. Det er ingen vei utenom. I morgen kreves han til regn­skap for sin synd.

Jakob reiser seg opp — han har nå tatt sin beslutning. Han må ha et oppgjør med sin Gud. Han kan ikke ha noen av sin slekt med seg, han kan ikke ha noen av de nærmest med seg. Han må ha et oppgjør med Gud — alene. Han vekker sine folk, og fører hele sin familie og hele sin buskap over på vestsiden av Jaboks elv. Og når han har ført dem over på vestsiden, går han alene tilbake på den andre siden.

Jakob er alene. Jeg synes jeg kan se ham på kne der imellom busker og kratt. Så kaster han seg ned på sitt ansikt og vrir seg i vånde og angst. Over ham skinner det en stjerneklar him­mel, og Midtøstens klare stjerner ser ned på ham. Men det er noe mer som ser ned på Jakob. Gud ser ned på ham .Her har vi opptakten til mitt budskap i kveld: Gud og synderen.

I en tid som denne, hvor de gamle linjene for­søkes vasket ut av alle slags åndsretninger, er det så nødvendig å preke igjen og igjen disse gamle, selvfølgelige, opplagte sannhetene fra Guds ord. Menneskene som går omkring, og mange mennesker som er i denne hallen, er ikke klar over hvem Gud er og hvem synderen er, og forholdet mellom Gud og synderen. Du kan få høre de mest merkverdige oppfatninger av Gud når du møter mannen på gaten. Og når det gjel­der synderen, finnes det lite begrep. Hva nytter det om vi har en oppfatning av Gud, hvis den ikke stemmer med Bibelen? Hva nytter det hva vi tenker om synden og synderen, hvis den ikke stemmer med Guds ord?

Hvem er Gud?

Hvem er Gud? Hvordan ser han på deg og meg når vi synder? Hvor alvorlig tar Gud det? Ser han mellom fingrene? Kan han se gjennom, og se over, og ikke ta det så nøye? Hvordan er

Gud? Er han nøyeregnende? Kan han gi etter på prinsippene? Kan han gå med på kompro­miss med synd? Kan han slakke av litt her og litt der, og ikke ta det så nøye? Hvem er Gud?

Hvem er han? Hvordan er han? Jeg tror at det norske folk må få høre det om igjen, hvem han er, den Gud som ser ned på oss her i kveld.

Den Gud som styrer stjernene og universet. Han som bor i den opphøyede himmel, men som også bor i en sønderknust sjel. Djevelen vil ha det norske folk, og alle andre også, til å ha en feil­aktig oppfatning av Gud, og det har han fått innbilt mange. Jeg tror mange vil bli sjokkert over det jeg sier nå, men det kan bevises. Dje­velen har fått menneskene til å tro at Gud bare er kjærlighet. Det er ikke Gud som har fått folk til å tro det, men det er Satan, ondskapens fyrste, som har fått folk på gater, i hus, hjem, villaer, drabantbyer, bygder og byer til å tro at Gud er bare kjærlighet. Og oppfatningen av Gud, av hans kjærlighet, har blitt forkvaklet og så sammenrast, at det er på tide å ta fram Bibelen og fortelle menneskene i Norge igjen hvem Gud er — hvordan hans kjærlighet virker, på hvilke betingelser vi får Guds kjærlighet osv.

Hvem er Gud? For å få svaret, må vi gå til Bibelen. Det nytter ikke å spørre alle menneske­ne her. Vi ville få hundrede av oppfatninger om Gud, og de ville være forskjellige alle sammen. Vi skal slå opp i Bibelen og se hvem Gud er.

Guds hellige vesen

Gud er en forunderlig person. Jeg vet ikke om jeg tør våge å sammenligne Gud lite grann med et menneske. Vi er jo skapt i Guds billede, vi har alle for eksempel en rettferdighetssans til en viss grad. Gud har det også.

Jeg så nede i noen land i Europa, og jeg så det også i Midtøsten, hvordan voksne menn tok smågutter og slo dem så de skvatt rundt som baller. Jeg så det i Damaskus, der jeg bodde på hotell. Det sto en liten gutt på gaten, og det kom en mann ut av hotellet. Gutten var ikke i veien, eller gjorde noen ting, men mannen tok og slo gutten så han skvatt rundt, datt i gaten og ble liggende der. Da må jeg si at det rykket i meg, når jeg så den urettferdigheten. Det var min rettferdighetssans som reagerte. Og jeg hadde lyst til å banke opp den karen. Ja, jeg sier det, tenk å slå en liten gutt på det viset. Gud har også en slik rettferdighetssans. Gud føler det også av og til slik overfor mennesker.

Av og til kan man ble vred, og det er ikke galt å bli sint. Men om vi vredes, så synd ikke. Jesus ble også vred av og til. Det er en rettferdighets­sans, det er en egenskap vi har — men synd ikke.

Gud kan også bli vred når han ser noe fortæren­de, og han kan ta den vreden og gjemme den i sitt hjerte i mange år for å ta personen. Står det i Bibelen? Hvis du ikke vet det, så har du ikke lest din bibel. Vi leser så alvorlig i 1. Sam. hvordan Gud hadde gjemt på en mange hundre år gammel vrede mot Amalek-folket. Han svor ved Moses at han skulle utrydde Amalek på grunn av deres synder og deres ugudelighet.

Men det gikk flere hundre år, så tok Gud opp igjen det han hadde svoret .den vreden han had­de gjemt på, og så utslettet han folket ved kong Saul. Gud har en slik egenskap at han kan bli vred.

Vi kan bli nidkjær av og til. Når det er ting vi ser, så kan vi bli nidkjære. Gud kan også bli veldig nidkjær. Hvem tror du Gud er? Hvordan oppfatter du Gud? Tror du han er en soveduk­ke? Hvem tror du Gud er? Har du gjort deg selv til gud? Regner du med dine egenskaper, og ikke begriper at det finnes en Gud? Det finnes en Gud, og i Guds bilde er vi skapt. Han har alle de egenskaper som er lagt ned i mennesket. For­skjellen mellom oss og Gud, er at vi får synd opp i alle disse egenskapene. Men Gud er hellig i alt han gjør, og han er rettferdig i alt hva han fore­tar seg.

Vi kan også elske menneskene, vi kan få kjær­lighet til noen. Det er en egenskap vi har. Gud har også denne egenskapen. Gud e r også kjær­lighet.

Vi har barn. Hvis de er ulydige, får de ris av og til. Men vi kan være langmodige, det kan gå lenge før vi gir dem ris. Vi vil lære dem først. Vi kan være langmodige. Vi har en viss porsjon av langmodighet alle sammen. Gud er også lang­modig. Vi kan miskunne oss når det er noen vi synes synd på, vi kan strekke oss veldig langt av og til, og vi kan tilgi. Gud er også miskunnelig.

Gud er så mye, mye større enn oss. Vi er så sviktende i alle disse egenskapene som vi har. Synden har bedervet og ødelagt dem, men Gud er hellig, Gud er stor, Gud er ren og Gud er rettferdig i alle sine egenskaper. Han ser ned på oss i kveld.

Guds mangfoldige egenskaper

Bibelen forteller oss om Gud. Hvis du leser i 2. Mosebok det 34. kapitel, så kan du finne noen av Guds egenskaper: «Herren er barmhjertig, Herren er nådig, langmodig og rik på miskunn­het. Han bevarer miskunnhet mot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelser og synd.» Tenk du, han forlater misgjerning og overtredelser og synd. «Men han lar ikke den skyldige bli ustraffet.» Gud kan ikke noe annet. Det er hans vesen. «Han lar ikke den skyldige forbli ustraffet.»

Så kan vi lese mer i profeten Nahum, om hvem Gud er. Fra det andre verset i det første kapitel. Hør! Gud sier selv hvem han er: «En nidkjær og hevnende Gud er Herren, en hevner er Herren og full av harme, en hevner er Herren mot sine motstandere og en som gjemmer på vrede mot sine fiender.» Hørte du hva jeg sa i sted? Han kan gjemme på vrede imot sine fien­der for å ta dem senere. De kan komme gående på veien, de kan komme gående hjem fra ar­beidet, de kan komme gående hvor som helst, og så kan de dø i neste sekund. Noen ganger tar Gud hjem sitt folk i et øyeblikk. Men når synder­ne dør momentant, da er det fryktelig, da er det tragisk, da er det grusomt. Så kommer det så underbart også: «Herren er langmodig!» Men «han er stor i kraft, og ustraffet lar han aldri den skyldige være» Forferdelige ord. «I hvirvelvind og storm har Herren sin vei, og skyer er støvet under hans føtter.» Sjette vers: «Hvem holder stand for han harme, og hvem utholder hans brennende vrede. Hans harme strømmer fram som ild, fjellene styrter sammen for ham», så kommer det også: «Herren er god.» Gud har alle disse forskjellige egenskaper. «Herren er god, et vern på trengselens dag, og han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham. Men med en overskyllende flom skal han tilintetgjøre grun­nen som de står på, altså de ugudelige, og mørke skal forfølge hans fiender.»

Hvem er Gud? Hvordan er han?

Vi leser i Hebreerbrevet det 10. kapitel: «Har noen brutt Moseloven, da dør han uten barm­hjertighet på to eller tre vitners ord.» Det var i den gamle pakt. Nå lever vi i den nye pakt med Jesu blod, og vi har ikke blod av bukker og kal­ver. «Hvor meget verre straff tror vi den skal aktes verd som har trådt Guds sønn under føtter, og ringeaktet paktens blod som vi har blitt hel­liget ved, og har hånet nådens And. Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til. Jeg vil gjengjelde, og atter: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.»

Fra Hebreerbrevet 12. Hvem er Gud? Vers 25: «Se til at dere ikke avviser ham som taler, for slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden» — det var Moses og loven — «Hvor meget mindre skal vi da slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra Himmelen?» 29. vers: «For vår Gud er en fortærende ild.»

Hvem er Gud? Fra 1. Joh. brev, kap. 4, vers 8: «Gud er kjærlighet!» Halleluja! Gud er også kjærlighet. Han elsker! Jeg har lest fra Bibelen noe av Guds vesen: «En hevnens Gud. Herren er god. En dommens Gud. Herren er langmodig. En fortærende ild. Gud er kjærlighet.» Gud har mange av disse egenskaper nøyaktig som vi har det.

Går det an å såre Gud? Går det an å såre deg? Går det an å vekke Guds vrede? Går det an å få deg sint? Blir du sint av og til?

Hvem er Gud? Hvem er Gud? Han er alle disse ting, det er hans person, hans vesen, hans egen­skaper, og han er fullkommen i alle deler. Men er ikke Gud kjærlighet da? Jo, han er kjærlighet — men ikke bare kjærlighet.

Gud omvender seg ikke.

La meg forklare det med et ganske enkelt bilde. Et hus har som regel mange sider. Du kommer gående imot huset fra den siden hvor det ikke er noen dør. Så sier du: — Nå skal jeg inn i det huset! Men så går du på veggen der det ingen dør er. Tror du at huset snur seg for det om du kommer. Hva? Nei! Men da sier du: -- Men her får jeg jo ikke komme inn. Her er det jo ikke kjærlighet! Men hør: Omvend deg og gå på den andre siden. Gå der døren er -da kom­mer du inn. Huset det står der enten det er seks-kantet, firkantet eller åttekantet. Det kommer aldri til å snu seg for det om du eller jeg kom­ mer. Men hvis vi skal inn i huset, så må vi møte huset fra den siden som døren er Slik er det også med Gud. Han har mange sider. Fordi om du eller jeg kommer, så snur aldri Gud seg. Han står der, en evig klippe er den eldgamle Gud.

Han snur seg ikke fordi om Aril Edvardsen kom­mer. Han snur seg ikke fordi om Ingolf Kolshus eller Josef Lado kommer. Han snur seg heller ikke fordi om noen av dere kommer. Men det er vi som må snu oss etter Gud. Vi må omvende oss.

Det er bare ett sted, og det er bare en eneste side hvor vi møter Gud som kjærlighet. Vi har irritert ham så mange ganger, vi har vakt hans vrede så mange ganger, vi har syndet mot ham så mange ganger, vi har brutt hans bud så mange ganger. Vi har overtrådt hans hellige lover så mange ganger — med fullt overlegg. Vi visste det var galt, vi visste det var synd. Vi gjorde det allikevel. Vi har gjort det. Vi har vakt Guds vre­de. Men — det er en eneste side som Gud har slått opp for hele verden, hvor vi kan finne hans kjærlighet. Alle de andre sidene taler om for­tjent hevn, dom, nidkjærhet, fortærende ild og straff for vår synd. Men det er en side i Guds vesen hvorfra hans kjærlighet strømmer ut og det er på Golgata-siden. Det finnes ikke ett menneske på jorden som kommer til å møte Guds kjærlighet, unntatt på kne ved Golgata kors, men da skal han få oppleve virkelig kjærlighet. Det finnes ingen dør på noen andre sider. Guds rettferdige dom moter oss alle andre steder på grunn av våre synder. Bare ved korset, og bare ved Guds Sønns blod fra Golgata, får syn­deren oppleve Guds kjærlighet. Og vi må om­vende oss og komme veien om korset, dersom vi skal få Guds kjærlighet.

Guds store kjærlighet

Romerbrevet det 15. kapitel og det 8. vers sier: «Gud viser sin kjærlighet mot oss.» Hvordan vi­ser han den? Jo, her kommer det: «Idet at Kris­tus døde for oss mens vi ennå var syndere.» For­tell det til mannen i gaten, fortell det til alle som vil ha kjærlighet — fortell dem at Gud viser oss sin kjærlighet, idet han drepte sin egen sønn som et sonoffer for våre synder. For å sone for våre forbrytelser, våre overtredelser, våre syn­der, måtte Guds levende Sønn gi sitt liv. Så mye offer måtte det til for å betale det som vi hadde gjort med våre synder innfor den hellige Gud.

Men hør! Du har møtt dem, jeg har møtt dem og du møter dem kanskje her i kveld. De taler om kjærlighet, om kjærlighet og atter om kjær­lighet. De vil bare høre om kjærlighet, de vil bare ha en kjærlig Gud, de vil bare ha en nådig og kjærlig Gud. Og det er en kjærlig Gud ved Golgata, og han viser sin kjærlighet, og han har vist sin kjærlighet ved Jesu død. Men når du sier til disse menneskene: «,Jesus har jo dødd for deg, Jesus har....» A nei, det skal de ikke ha. De vil ikke motta Jesus og hans frelse. Men de skri­ker om ekstra forpleining — om ekstra kjærlig­het. Men Gud har ingen annen kjærlighet enn den han har gitt gjennom sin egen sønn som døde på Golgata kors. Så den som forkaster den kjær­lighet som Gud viste da han ga sin enbårne sønn, finnes det ingen annen kjærlighet for. Det finnes ingen annen kjærlighet fra Gud. Han viser sin kjærlighet gjennom Sønnen, gjennom Jesus som døde på forbannelsens tre. Forkaster du denne kjærlighet, min venn, så kan jeg aldri fortelle deg og si at du vil møte en nådig Gud. Jeg vil bare si deg, synder, jeg vil ikke være i dine buk­ser på dommens dag. For den som skal møte Gud i Himmelen, og som forkaster Guds kjær­lighet, hans enbårne sønn som han spikret på korset for vår skyld — den som skal møte Gud, og har forkastet Sønnen, han er det ingen red­ning for, absolutt ingen. Slik er Gud i Himmelen.

Synderen

Hvem er synderen? I denne moderne tid, hvor det finnes så mange mennesker som opphøyer seg i sine hjerter mot Gud, kunne man nesten få det inntrykk, når man leser i avisen og hører i radioen, at det er Gud som er synderen. Det er han som er den påtrengende, det er han som lager uro iblant oss, og det er han som irriterer oss. Mange ugudelige, som vil gå sin egen vei, de føler Gud som en hindring. Men la meg si det her i aften. Det er ikke Gud som er synderen. Han har aldri gjort noe galt, han har aldri gjort en synd. Det er ikke Gud sov er synderen, det er vi. Det er vi, du og jeg. Når det gjelder evange­liets forkynnelse — å forkynne evangeliet om synd og nåde, så regner jeg meg som lutheraner, d. v. s luthersk pinsevenn. Jeg mener det er noe som mange pinsevenner ikke har. Det er dette budskapet om lov og evangelium. Vi ber om syndenødsvekkelsen, vi ønsker tilbake de tidene da folk kom løpende til Kristus, hvor vi ikke behøv­de å dra dem fram, men de kom gråtende til Jesus. Hvordan skal vi få syndenødsvekkelsen tilbake? Jo, ved å preke loven, lovens bud som krever av ethvert menneske hvis han skal greie seg uten Kristus. For det står: «For jeg kjente ikke synden, uten ved loven.» Hvordan skal disse ufrelste menneskene, som kommer til våre mø­ter, komme i syndenød, når de ikke hører loven forkynt og ikke kan kjenne synden uten loven.

Derfor må pinsepredikantene også preke lov. Bibelen sier jo: «Jeg kjente ikke synden, uten ved loven.» Galaterbrevet sier: «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus.» Hva er det Gud forlanger av oss? Loven sier: «Du skal ikke stjele, du skal ikke lyve, du skal ikke drive hor, du skal ikke begjære, du skal elske far og mor, du skal elske Gud over alt» osv. Det er ikke en av oss som har klart eller klarer å holde Guds bud. Og synd er lovbrudd. Synden er ikke bare som en flytende masse vi bærer inne i oss, men synden er konkrete overtredelser av de hellige bud og de hellige lover som Gud har gitt. Synd — det er å bryte Guds bud og Guds lov. Vi har gjort det. med full viten og overlegg. Vi er syndere. Vi er uten unnskyldning. Før vi var frelst var vi bun­det av verdens ånd, av høvdingen over luftens makter, den ånd som gjør seg virksom i van-troens barn — dette gjelder også de som er her som ikke er frelst. Vi gjorde synd, og derfor var vi en trell. «For den som gjør synd, er en syndens trell.» Vi var treller under synden. Vi forsøkte i all hemmelighet å ta oss sammen, vi forsøkte å bli bedre, vi forsøkte å gjøre bot og anger, vi forsøkte å komme ut av det vi var i, men vi klarte det ikke. Vi var syndens treller. Vi er alle syndere.

Betingelsene for å kunne frelses

Vil Gud frelse alle mennesker, vil han frelse alle syndere? La Bibelen svare. Gud vil ikke frelse alle mennesker på alle slags betingelser. Hør min venn som sitter her inne i kveld som ikke har møtt Gud. Du trenger aldri å være redd bønnemøtene, du trenger aldri være redd for at du skal komme til å bøye deg, du trenger aldri være redd for at du skal bli overtalt til å bli en kristen. Du kan være sikker på at Gud ikke har tenkt å frelse deg i kveld i det hele tatt, dersom du ikke oppfyller Guds betingelser for å bli frelst. Gud vil ikke frelse alle syndere. Det er bare en slags syndere som Gud vil frelse, bare en eneste en. De finnes sikkert her i kveld. Hvil­ke syndere er det? Jo, de angrende syndere.

Du kan bla hele Bibelen igjennom, men du finner ikke ett eneste løfte, ikke ett eneste bibel­ord til syndere som ikke angrer sine synder. Slik er Gud, slik er Gud selv om du aldri har visst det før. Slik er Gud.

Gud vil ikke frelse alle syndere. La oss slå opp Bibelen i Jakobs brev, det 4. kapitel. Der er det noen syndere som er Guds fiender. Der er det noen som Gud alltid står imot. Hvem er det? Hør her i det 4. verset. Jeg leser fra Bibelen i kveld: «I utro, vet dere ikke at vennskap med verden, er fiendskap mot Gud? Den som altså vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Er det lenge siden du har hørt dette fra en prekestol? Det står i Bibelen. Jeg taler ikke her for å slå mennesker i hodet, men jeg taler sannhetens ord. Jeg har lukket opp Bibelen i kveld. Jeg ta­ler fra Gud i kveld. Jeg bringer Guds budskap i kveld. Jeg taler ikke for å vinne popularitet eller for å klø visse mennesker i øret. Jeg taler som en Guds tjener her i kveld. Jeg taler Guds ord -- hva Gud har sagt: «Den som vil være venn med verden» han får ta konsekvensen av det, «han blir Guds fiende». Det er mennesker her i kveld som er Guds fiender, det er ikke tale om frelse for dem hvis de ikke omvender seg.

Har du møtt noen stolte syndere som sier: «Vi klarer oss uten Gud». Har du mott dem? De sier: «A, det er ikke så nøye med Gud, jeg klarer meg like godt som alle disse troende som ligger på kne og skriker og skråler!» Har du møtt dem?

Jeg har møtt dem. Kan de bli frelst? Nei, de kan ikke bli frelst slik — de kan aldri bli frelst med den innstillingen. Det må en sinnsforandring og en sinnsomvendelse til. Først da blir det snakk om frelse. For det står i Jak. 4, vers 6: «Derfor heter det: Gud står de stolte imot.» Forferdelig, tenk å ha Gud i himmelen som motstander. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke finner nåde.» Gå ikke rundt og fortell at Gud vil frelse alle mennesker. Det er bare de ydmyke synderne, de angrende synderne, de som erkjenner sin for­tapte stilling, som finner nåde.

Apostelen Johannes er kalt kjærlighetens apostel. Vi leser i Joh. 3, 36. Hør hva det står: «Den som tror på Sønnen har livet.» Det er jo underbart. Men nå kommer det noe grusomt som gjelder mennesker her i kveld. Det gjelder mennesker her i hallen i kveld. De er i den situasjo­nen. Hør her: «Men den som ikke vil tro på Søn­nen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» Gå ikke rundt og lyv for folk og si at Gud tilgir alle syndere. Gå ikke rundt og fortell folk at Gud så gjerne vil ha dem. Det er mennesker som, når de står opp om morgenen, så er Guds vrede over dem, når de går på jobben, hviler Guds vrede over dem, Når de setter seg ned i middagspausen så hviler Guds vrede over dem. Når de kommer hjem fra arbeidet til familien, så hviler Guds vrede over dem. Når de legger seg om kvelden, så hviler Guds vrede over dem. Når de sover om natten, så hviler Guds vrede over dem. Og slike finnes her inne i kveld. Hvem er de? La oss lese i Bibelen: «Den som ikke vil fro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» Her må det en omvendelse til hvis det skal bli tale om frelse. Gud frelser ikke alle syndere, han frelser bare de som angrer og erkjenner sin synd og tror på Sønnen. Om vi fikk fram alle mennesker her som ikke er frelst, om vi ba til i morgen, ville Gud aldri frelse dem, hvis de ikke med hjertet erkjenner i kveld og angrer sine synder og kommer til Jesus. Jeg ta­ler Guds ord her i kveld.

Omvendelse — veien til himmelen.

Er du enig, så si: Amen! Hva er det som må til? Svaret er: Omvendelse — sinnsendring! Når en som ikke vil tro, har Guds vrede over seg dag og natt, og den som er venn med verden og lever i verdens lyster og fornøyelser, er Guds fiende — hvordan skal det da gå med det menneske når han er stolt og ikke vil ha noe med Gud å gjøre? Gud står jo de stolte imot. Hvordan skal det gå med mannen, hvordan skal det gå med kvinnen, hvordan skal det gå med et slikt menneske? Det går til Helvete hvis det ikke omvender seg. Dit kommer synderen!

Men det finnes et håp, og det er ikke at Gud snur seg, det er ikke at Gud omvender seg, for han har vendt seg mot syndere, og har vist sin kjærlighet. Denne kjærlighet strømmer i kveld — den strømmer fra Golgata i kveld. Men synde­ren må gi opp sin synd, gi opp sin innstilling, fatte et annet sinn, som Peter sa, og vende om og søke Gud, så kan han begynne å tale om nåde.

Og legg merke til dette: Det er ikke de som løper bort fra Gud som blir frelst. Men det er tvert imot de som kommer til ham. Det er ikke de som unndrar seg som blir frelst, de går til fortapelsen.

Men det er tvert imot de som søker ham av hele sitt hjerte, de skal finne ham. Det er ikke de som bare går rundt og lar det skure og gå, som blir frelst. Men det er tvert imot de som ber som får, og de som trenger inn i Guds rike, de river Himmelens rike til seg med makt, og blir frelst.

Frelst blir man aldri på tilfeldighetens bølger. Man blir aldri plutselig en dag skvulpet inn i Himmelen av en tilfeldighet. I Himmelen skal det bare være mennesker som søkte Gud — og bare slike. Du har ikke søkt Gud. Hør, min venn, det er ikke snakk om frelse for deg ennå, for det er bare de som saker ham som finner ham. Du er ikke regnet med i Bibelens løfter, for du er på djevelens og synderens side. Er det håp?

Hør! Esaias 55, vers 7: ”Den ugudelige forlate sin vei, og den urettferdige sine tanker, og om­vende seg til Herren, så skal han forbarme seg, og til vår Gud, så skal han mangfoldig forlate.» Halleluja! Så er det håp likevel da? Ja, på en be­tingelse. Den ugudelige forlate sin vei og omven­de seg fra sitt hjertes hardhet, fra sitt hjertes forherdelse, fra sin synd, og omvende seg til Gud. Enda er han ikke blitt frelst. Men hør: Når synderen omvender seg, s å skal Gud mangfoldig forlate. Da blir det snakk om frelse. Synderen må erkjenne sin stilling: «Jeg er fortapt, jeg har syndet mot Gud, jeg angrer mine synder. 0, Gud, vil du i nåde frelse meg og tilgi meg mine syn­der!» Da vil han finne nåde.

Synderens kamp med Gud

Tilbake til Jakob. Nå er han alene om natten. Nå kan han ikke skylde på andre. Nå har han ikke familien eller noen andre som kan hjelpe han. Han er alene med sin synd, og han er alene med sin Gud. Ingen skal befolke himmelen uten at han har opplevet å bli alene med sin synd, og bli alene med sin Gud. Er det sant? Loft din hånd hvis det er sant, så alle folk får se det! (Tusener løfter hendene). Jeg gjentar det: Ingen skal være i Himmelen på den store dag, uten at han her på jorden har vært alene med sin synd, og alene med sin Gud.

Gud og synderen. Nå er Jakob alene med sin synd. Da kommer det en mann nedover åsen. Han går på et forunderlig vis — det lyser så av ham. Han kommer bort og står foran Jakob, da styrter Jakob på ham, og griper tak i ham, og så kjemper synderen med Gud utover natten.

Jakob er alene med sin Gud. Hva er det han gjør for noe nå? Nå gråter Jakob, og ber om nåde. Han sier: «Herre, du må gi meg nåde og tilgi­velse. Her kommer jeg, jeg er en stor synder, jeg er fortapt. Finnes det frelse for en synder som meg?» Kampen går videre. Gud og synderen.

Og Bibelen forteller at han kjempet med Gud, han gråt og ba om nåde.

Synderen må komme til dette punkt. Han må bli alene med sin synd og alene med sin Gud. Han må angre sin synd og gråte og be om nåde. Da vil Gud frelse ham. Du kan bli alene med din Gud her i kveld.

Jeg glemmer aldri hvor forskrekket jeg ble når jeg kom til Gud og ble frelst den 27. oktober 1956. Jeg hadde alltid hørt at velmenende troende, og slektninger som er frelst, si: «Aril, Jesus trenger ditt ungdomsliv. Jesus behøver deg. Gå ikke ut i verden, Aril, bli hos Jesus.» Og når jeg var borte fra Gud, så sa folk til meg, både slektnin­ger og andre: «Aril, kom til Jesus. Gi deg til Jesus, vær så snill og kom til ham, vær så snill og gi ditt liv til Jesus.» Jeg tok ikke så mye notis av det for jeg korn til Gud den kvelden for å bli frelst, og da kom jeg for å være så snill og gi meg til Jesus. Men hvor forskrekket jeg ble! Vet du hva jeg fant? Jeg fant at det ikke var en selv­følge at Gud ville frelse meg. Jeg var en stor synder som fortjente døden, jeg hadde brutt Guds bud. Og da jeg så det knustes mitt hjerte.

For der sto Gud og her sto jeg, og det var en evighet imellom, og jeg kunne aldri komme dit opp som han var. For mellom Gud og meg lå min synd, den som jeg ikke hadde regnet med var så alvorlig. Den ble som et evig svelg som skilte meg fra Gud, og da ble det ikke spørsmål om jeg bare kom ned gjennom midtgangen, og sa: «Nå skal du endelig få meg, Jesus, nå er jeg trett av verden — nå er jeg trett av synden, nå skal du endelig få mitt liv.» Men da så jeg syn­den i Guds lys, hvordan Gud regner synden, hvordan Gud hadde regnet mitt liv. Ikke som jeg hadde sagt: «Ja, det er jo feil av meg, men det er jo feil som vi alle gjør, vi er jo alle syndere, vi er jo alle svake og skrøpelige. så Gud må tilgi meg dette her.» Slik hadde jeg regnet. Men jeg ble sjokkert da jeg så hvordan Gud regnet syn­den, og det knuste meg med en gang, jeg så at jeg aldri kunne frelse meg selv. Hvis ikke Gud da hadde frelst meg, så hadde jeg gått evig for­tapt. Da gråt jeg og tigget Gud om nåde. Hun­dreder på hundreder her har gjort det samme. Vi erkjente sannheten slik som Jakob gjorde.

Anger og erkjennelse

Der gråter Jakob og kjemper med engelen. Nattetimene går. Til slutt spør engelen ham: «Hva er ditt navn? Hva er ditt navn, Jakob? Hva er ditt navn?» A, det går som en kniv inn i Jakobs hjerte. Han husker og vet hva Gud mener. For mange år siden hadde han lurt sin gamle far, og sagt: «Mitt navn er Esau. Mitt navn er Esau, far.» Men nå erkjenner Jakob, og han sier: «Mitt navn er Jakob — den listige.» Erkjennelsen, er­kjennelsen. «Jeg er ikke Esau. Jeg har levet på falske premisser. Jeg har levet på løgn og be­drageri. Jeg har syndet mot Gud og mennesker. Jeg erkjenner at jeg er Jakob. Jeg er synderen.»

Hva sier Gud til fortapte syndere, hør: Jo­hannes 3, 16: «For så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden.» Hør dette underfulle: «Søn­nen skal frelse.» «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham blir ikke dømt.» Halleluja! Den som tror på Jesus, bare tror på ham, han blir ikke dømt. «Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Uhyggelig! Nå skal du høre hva dommen er: «Og dette er dommen at lyset er kommet til verden.»

Og hva er lyset for noe? Det er Guds ords lys, og erkjennelsen som Ordet skaper. Dommen er at jeg lar Guds lys komme inn over mitt liv, og jeg erkjenner at jeg er en synder. Gud, jeg er fortapt, jeg har forbrutt meg, jeg har syndet mot Gud. Jeg erkjenner Ordets dom over mitt syn­dige liv.

«Lyset er kommet til verden.» Men hør: «Og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde.» De skjuler seg frem­deles som Adam gjorde. De ville ikke fram i ly­set, for lyset er erkjennelsen. Erkjennelsen, det er å legge sitt liv i Guds lys. Du erkjenner: «Gud, jeg er fortapt!» Du erkjenner, du er ikke Esau, men du er Jakob. Du er Jakob, du er synderen. Du er synderen, du er den som har forbrutt seg.

Det er ikke naboen, det er ikke slektningene — men jeg og du som er synderen. Du er Jakob. Men hør, det er dette som er dommen når lyset kommer: «Menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør ondt, hater lyset, og kommer ikke til lyset for hans gjerninger ikke skal bli refset.» Derfor lever så mange mennesker i mørket. «Men den som gjør sannheten, han kommer til lyset, for bans gjerninger må bli åpenbart, for de er gjort i Gud.»

Kom til lyset

Vi må fram i lyset, folk! Vi må fram i lyset! Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser ikke alle syndene. Men Jesu Kristi, Guds Sønns blod ren­ser bare synder som er lagt fram i lyset. Når vi leser dette bibelverset, må vi alltid lese det som står foran: «Dersom vi vandrer i lyset» — «da renser Jesu blod ifra all synd», dersom vi erkjen­ner sannheten, dersom vi erkjenner vår stilling, dersom jeg erkjenner at jeg er synderen, jeg er Jakob - jeg er ikke Esau lenger, jeg kan ikke leve på bedrageriet, jeg kan ikke leve på den masken jeg har satt på meg utenpå. I vennenes lag er jeg glad, i vennenes lag er jeg lykkelig, men hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste. Men la dem få vite det. La hele forsamlingen få vite det i kveld: ”Jeg er­kjenner at jeg er synderen, og han er Gud, og jeg må ha nåde, jeg må ha tilgivelse.” Du må gråte og be om nåde. Tenk du, hva det står: «Dette er det budskap jeg har hørt av ham, og forkynner eder at Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sann­heten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre. Og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd.»

Du kan sitte her inne i kveld og skjule synden din. Du kan stå i en menighet. Du kan kalle deg kristen opp og ned. Om du sitter med synden gjemt i hjertet, og du ikke er i lyset, så har du ikke Jesu blods rensende kraft. For Jesu Guds Sønns blod renser bare synder som kommer til lyset. Dersom vi vandrer i lyset, som angrende, erkjennende syndere, tar Gud oss imot, og vi fin­ner nåde.

Syndenes forlatelse

Hør hva Gud sier til menneskene i Esaias 1. kapitel, fra det 16. vers: «Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp å gjøre det som ondt er. Kom, la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om eders syn­der er som purpur (når du kommer til lyset), skal de bli hvite som snø. Om de er som skarla­gen, skal de bli som de hvite ull.» Esaias 43: «Hør, meg har du ikke påkalt, Jakob, så du gjorde deg røye for meg», sier Gud. Vi har ikke gjort mye for å bli frelst. »Du har bare trettet meg med dine overtredelser, og voldt meg røye med dine misgjerninger Men hør hva Gud sier likevel: «Jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mer i hu. Minn meg (som det du har gjort, om dine synder). Korn la oss gå i rette med hverandre. Fortell du (hva du har gjort), så du kan få rett.»

Hør! Du kan fortelle, erkjenne og få rett. Når synderen kommer til Gud, når han erkjenner og bekjenner sine synder, blir han ikke slått ned og dømt fortapt. Hør hva Gud sier til den angrende synder: «Fortell du, så skal du få rett.» Halleluja! Gud er også en nådig Gud!

Så går vi tilbake til vår tekst. «Han kjempet med engelen, og vant!» Halleluja! Han vant! «Han gråt og ba om nåde.» Han fortalte alt sam­men :Han erkjente, og så vant han over Gud. Halleluja! Han fikk full tilgivelse. Gud er svak for angrende syndere. Han blir overvunnet gang på gang av angrende syndere fordi han er så full av nåde, så full av barmhjertighet, så full av mis­kunnhet. Han kjempet med engelen, han kjempet med Gud — og så vant han. Han fikk begynne på et nytt liv. Alt det gamle ble tilgitt.

Halleluja, det kom en kveld vi vant. «Da Gol­gata, den gamle høy, jeg gjennom tårer så, da fikk jeg se en nådestrøm til meg fra korset gå. Nåde strømmer fra korset ned, dyp som havet med stille fred, nok for tid og for evighet. Nåde nok for meg!» Nåde nok for deg, og for enhver angrende synder.

Nå er vi for Herrens åsyn. Vi bøyer våre hoder. Gud har talt til syndere i kveld. Gud har talt til mennesker i kveld. Her er mennesker som skal frelses i kveld. Her er mennesker som har sitt siste kall her i kveld. Her er mennesker som kommer til å forherde seg i kveld. Her er men­nesker som skal få oppleve tilgivelsens makt.

Hvem vil bli frelst i kveld? Hvem vil be Gud om tilgivelse og nåde for sine synder? Løft opp din hånd, og gjør det nå!